Av Laila Oppedal
Gammeltida
Store Taskeby heter bygda hvor min vugge stod. Egentlig har jeg aldri skjønt hvorfor den het så, for stedet er jo heller lite. Men det rare er at Taskeby har ikke forandret seg mye av utseende på disse 50 – 60 åra. Alt ble brent under krigen, men de fleste husene er bygget opp igjen på gamle tomter, – et par nye er kommet til. De gamle slitere er gått bort, og nye generasjoner har overtatt. Men fjellene og fjorden er som før.
Levemåten i min barndom var jordbruk og fiske. Det gjør meg så inderlig vondt å se alle de ustelte jordene nå til dags. Da går tankene tilbake til ”gammeltida” og våre forfedres slit for levebrødet.
Jeg ble født i slutten på de så berømte 20-åra. Når mor skulle snakke om den tida, kom ho alltid tilbake til 1927, – det uåret. – Ja det var da Laila ble født. Sur og kald sommer. Det var uår. – Ho husket nok det! Lite gress. Ingen fiske, med mer. Jeg var visst tynn og elendig også, bare 4 kg ved fødselen, stakkar.
Jeg tok det som et personlig nederlag og ble ofte sur bare de nevnte årstallet. Trudde jo lenge at det var min skyld, det berømte uåret. Men det hadde jo sine fordeler i seinere år, for når vi hadde gjort noe galt, fikk jeg lite og ingen straff siden jeg var så tynn. Ja, bare spør Ruth, – ho husker det nok ennå.
Vi var jo syv søsken som ble født på Taskeby. En bror døde ca 2 mnd. gammel. Jeg husker godt da Roald ble født. Mors søster, Ragna, var hos oss på de tider. Hun bodde i Kvenangen og var derfor en sjelden gjest. Det var forresten henne jeg fikk best kontakt med av alle tantene mine, fordi jeg ferierte der inne så mange somre i senere år. Gunvor så dagens lys mens vi bodde hos Helga og Einar i forbindelse med flyttingen. Mor og far kjøpte gården til vår oldefar, Edvard Johansen, på de tider. Vi bodde i et stort, rødmalt hus som het ”Baldaklava”. Oldeforelderne bodde i et lite, blått hus tett ved, – det var ”Blådalen”.
Edvard var en streng mann, og ikke alltid lett å samarbeide med. Så det ble vel heller et slit, og ikke mye fortjeneste av gårdsdriften. Gården var stor etter den tids målestokk. Vi hadde flere kyr, sauer og en hest. Som vanlig på den tida var fjøsarbeidet overlatt til husmora om vinteren, – når mennene drog på fiske. Mot oss barn var oldefar snill. Vi kalte han ”Fara”. Det gjorde inntrykk på oss å se Fara som sov med rød topplue og var svært original ellers. Han gikk med vadmelsklær og med stor, tykk jakke og hatt. De fleste av naboene var vel helst redd han. Hans røst kunne høres over hele bygda, og Gud hjelpe den som prøvde å motsi hans meninger. Han hadde vært en flink politiker i yngre år og hadde nok gjort sitt på det kommunale plan. Men det de fleste ikke forstod, var at han senere var blitt senil. Vi likte å besøke dem fordi det alltid var brunsukker i skapet. Oldemor var svært syk den siste tiden. Det var vondt å høre når hun hadde smerter.
Jeg var jo så ung at minnene er svake. Men jeg husker storstua vår, som nesten alltid stod på stas. Kanskje var den for stor å varme opp til daglig, og den ble derfor mest brukt når vi fikk besøk. Kjøkkenet var til daglig bruk, det var vanlig på den tida.
Evelyn Adolfsen kom til oss mens vi var små. Hennes far døde tidlig, og de var mange søsken. Hun ble som en storesøster for oss eldste. Evelyn var veldig snill, og ellers til stor hjelp for mor. Hennes kjælenavn var ”Nynna”, noe hun mislikte sjøl. Evelyn reiste sørover og tok seg huspost da jeg var sju år. Senere var hun bare hjemme i feriene.
Våre lekekamerater var Ågot og Kristine Konst, men også Kristines brødre, Ingvald og Jens, som ble våre skolekamerater senere. Vi var alltid velkomne hos deres mødre, Alette og Marie. Alette hadde et eget hjertelag med unger, – ser for meg de herlige hjemmebakte brødskivene med masse sirup på. De var gift med hver sin bror, Jens og Johannes. Det var godt naboskap, og folk var flinke til å hjelpe hverandre når det var nødvendig, – det var så selvsagt den tiden. Særlig Marie var en arbeidshest. Ser henne for meg når hun gikk opp bakkene for å hente torv til brensel, med kjelken på ryggen og strikketøyet i hendene. Det gjaldt å bruke tida fornuftig! Hun var også dyrlegen i bygda, og hjalp mangt et liv til verden, særlig i sauefjøset om våren. Hun var en dame det stod respekt av. Mor var god venn med Helga og Borghild også, og det kom vel godt med for henne som var så ung og alt da hadde en stor barneflokk.
Jeg tror vi fikk utlevert ekstra god helse, alle sammen. Kan ikke huske at jeg var til lege før etter at jeg ble voksen. Skal ikke legge skjul på at det nok hadde vært nødvendig i blant, men man oppsøkte ikke lege for bagateller. Meslinger, skarlagensfeber med mer ble behandlet ved hjelp av ”doktorboka” til mor. Av medisiner jeg kan huske, var vanstoffhyperoksyd og kamferolje. Tjære og grøtomslag var superbehandling mot verkefinger. Far hadde en barberkniv som også ble brukt i forbindelse med små operasjoner. Ja, jeg husker det godt. Har ennå merker på leggen etter et slikt kirurgisk inngrep. Men flink var også han. En måtte ikke være rådløs, som det het.
Flytting
Tida på Taskeby tok slutt. Det var vel i 1933 de bestemte seg for å bryte opp. Det var vel særlig mor som mistrivdes der. Edvard ble ikke bedre helsemessig, og det var jo henne det gikk mest ut over når far var borte. Oldemor var død for lengst, og han bodde da alene. De kjøpte omsider Seternes av Mikal Reiersen til en rimelig pris. Har hørt at de betalte ca kr 400 for alt sammen, som jo i dag må sies å være en rimelig pris. Med dette begynte en ny tid for oss alle.
En onkel av far drog til Amerika, og vi kjøpte huset hans, som stod på Skjervøy. Huset ble revet og flyttet til Seternes. Det var en stor tømmerbygning, men lite innredet, og alle husker vel ”storrommet” med trappa opp til loftet, hvor vi skremte hverandre i mørke vinterkvelder. Der fjøset står nå, ble det satt opp et lite, foreløpig krypinn, slik at vi kunne bo der mens de bygde om huset om sommeren. Rundt på tomten var det masse skog over alt, og like mye stein. Det var som å ”brøyte seg rydning i svarteste skog”.. Adrian Kristiansen var byggeleder, og mors bror Jann, var med og hjalp til. Far kunne jo litt av hvert sjøl, så huset kom opp i løpet av sommeren. Mye luksus var det ikke, men vi fikk da stor og god plass. Avle var ikke store karen før han måtte hjelpe til, – siden kom vi andre etter.
Flyttingen foregikk ikke med flyttebil – nei det var robåt. Jenny og jeg skulle følge Einar Jørgensen og far på en av turene. Vi ble plassert i hver vår skott, sammen med fiskeredskap, vedovner og diverse. Jenny, som før var redd på sjøen, var livredd og gråt hele veien utover. Men å være redd var visst bare tull den gangen, så det var liten trøst å få, stakkar. Da vi kom til Seternes, og målet for vår foreløpige fremtid, var alle kyrne kommet oss i forveien. Minnes Avle og Ruth som stod der i skogen og klappet kyrne. De jaget bort mygga, og liksom trøstet dem. Kanskje hadde vi hatt bruk for litt trøst selv. Har ofte lurt på hvordan Aprilia og gamle Dagros kom seg over Otterstokken. Men de forstod at her skulle vi bo, og de gikk aldri til Taskeby mer, – ikke på egen hånd, i hvert fall.
Våre foreldre fikk ikke mye trøst med på veien. Alle så jo sannheten om lang skolevei, havsjø, – ja spådommene var mange. For Avle var det greit. Han og Linde i Seter var gode kamerater, og de delte også skolevei. Mangt kunne de nok ha fortalt om sine opplevelser, – skiturer, rypesnarer, og ikke minst om alt løvsagarbeidet, som var deres hobby i lange og mørke vinterkvelder. Lampetter, lysekroner og mye annet ble saget og beiset omhyggelig. Ja, mangt et sagblad gikk med i produksjonen, til deres store ergrelse. Det var dyrt med nyanskaffelser på den tiden. Også vi søstre stjal oss til å sage, – men med dårlig resultat.
Vi hadde jo naboer i Seter da, – Emma og Emil Eriksen med sine fire sønner. Deres eneste datter, Halldis, ble tidlig gift, og flyttet til Haugnes. Linde og Halfdan var mye sammen med oss eldste. Foreldrene drev med litt jordbruk, – et par kyr og noen sauer, men det var nok heller lite å leve av. Det var ingen sosialhjelp å få den gang. De som trengte til hjelp, måtte ty til ”fattigkassa”, og den ble bare brukt i ytterste nød. Det var en skam å henvende seg dit, så de fleste prøvde å hjelpe seg selv. Ingen ville ha et slikt stempel på seg.
Emil var vår faste gjest. Han var så snill, og virket som et nyhetsbyrå for mor, som ikke kom seg noen steder om vinteren. Emma var spesielt flink med blomster, både inne og ute. Om sommeren var det en opplevelse å få et besøk i hagen hennes. Der var masse forskjellige stauder. Det gjorde et sterkt inntrykk den gangen, da det var sjelden at noen kastet vekk tiden på slikt. Vi fikk alltid blomster med hjem. Det var ridderspore, ringblomst, stokkrose med mer, – ja jeg ser det for meg ennå. Emma var mye syk, den gangen. Om det var noe som het brystkreft den gang, så var det nok det som plaget henne.
Seternes begynte omsider å ligne et gårdsbruk. Det kom opp en skikkelig fjøs, – jorda ble pløyd med 2 store hester, som far leide. Ellers tror jeg nok at de fleste steinene ble flyttet med hestekreftene til far. Han samlet steinene i ei røys om sommeren, og drog dem bort på vinterføre med en stor slede.
Vi unger lærte å arbeide fra vi var en neve stor, og vi syntes nok ofte at det ble for liten tid til lek. Men Ruth, Jenny og jeg hadde våre stunder oppe på mørkeloftet, hvor vi sydde filledukker. Skikkelig arbeid, med små knapper til øyne, og brodert munn! Vi var både glade og stolte over våre små skaperverk. Ruth ble tidlig proff i søm. Hun sydde oss kjoler, alt mens vi gikk i folkeskolen. Gud, som jeg misunte henne den kunsten! Nei, – ull og karer var for meg. Kalte meg sjøl ”Gausvik”. Trur det var en ullvarefabrikk som het så. Mor skrøt av tullene mine, men jeg husker nok at jeg prøvde å slurve, i håp om å bli avsatt! At det var nødvendig, har jeg skjønt siden. Synes ennå å huske lyden av rokken når mor spant. Hun var oppe i 5-tida om morgenen for å spinne, mens vi unger sov. Og det var den samme lyden av rokken om kvelden, når vi hadde lagt oss. Stakkars mor, – det var ingen 8-timers dag. Far var på sjøen og trengte varme klær. Likeså oss unger. Alt ble spunnet og strikket hjemme.
Barneflokken bare økte med årene. Ole Kristian var den første som kom til verden på Seternes. Siden kom de andre etter, – Sigmund, Rolv og Georg, – de fleste med knappe 2 års mellomrom. Astrid ble avslutningen, og nummer 12 i rekken. Marie Konst syntes hun burde hete ”Dusine Slutine”. Vi eldste var jo veldig stolte fordi det endelig kom ei jente, og hadde derfor et bedre navn å foreslå.
Vi ble ikke bortskjemt med godterier heller. Skulle gitt mye for å eie sukkersaksa til mor. Den ble brukt når dropsene skulle deles. Alt måtte deles rettferdig, – hun var pinlig nøyaktig. Mor gjorde ikke forskjell. Men rettferdigheten kunne også gi andre utslag. Da tenker jeg på den gangen jeg var 3-4 år. Vi bodde på Taskeby. Mor hadde bakt 3 fine hvetebrød med rosiner, i anledning av Ragna Reiersens besøk. – Ja, jeg husker det så godt ennå. De stod til avkjøling på en plate i spiskammeret. Fristelsen ble for stor, – jeg plukket de fleste rosinene ut av brødet, og hadde en kosestund mens det stod på. Men for en oppstandelse! Mor ble sint, – og jeg hadde ikke gjort det! Ruth og Avle protesterte, selvsagt, men mor syntes det var rimelig å straffe alle tre, når ingen tilstod. Jeg fikk vel minst, som vanlig (ifølge dem). En kan le i dag, men slike minner sitter godt i et barnesinn. Hvem hadde vel mot til å fortelle sannheten, når en visste at det ble straff? Avle og Ruth glemte ikke dette så fort, og jeg ble stadig minnet om min store barneforbrytelse.
Vi hadde våre skumringstimer i kveldinga foran ovnen. Lampeoljen måtte spares på. Ingen elektrisitet. Det var alltid noen som strikket, mor var flink til å fortelle fra sin barndom, men kanskje mest fra ungdomstiden. Det var så trygt å sitte slik sammen, – med varmen og lyset fra ovnsdøren. Men det vanket også mange skrømthistorier, og det var alltid guffent å gå på loftet etter en slik kveld.
Den store steinen i Oterstokken var vår store skrekk, – særlig i mørket om høsten. Taskebyguttene hadde sterkt skildret hvor trollet bodde. Ruth og jeg hadde våre verste kvaler hver gang den måtte passeres på skoleveien. Jeg følte intet savn når jeg som voksen kom hjem og så at den samme steinen var blitt rullet ned til sjøen av veiarbeidere.
Vi hadde en lang og farefull skolevei. Tre uker på skolen, og tre uker fri. Landvindsrokk og snøfokk tok godt på Stormyra. Men det var bare å stå på – mørkt morgen og kveld – så det var ikke lett å være 1. klassing. Kom vi for sent, fikk vi skjenn av læreren. Utstyret var det så som så med. Det fikk holde med en skistav. Den var både lang og solid, og til sine tider krokete, – alt etter hva vi fant i vedskjulet. Vi skulle jo helst bruke den til å sitte på ned alle bakkene. Verst var det nok for mor, som måtte sende oss av sted i mørkret og uværet om morgenen. Ingen telefon eller radio. Alene med ungeflokken og dyra som måtte passes, – far var jo alltid på sjøen om vinteren. Vi fikk mang en formaning med på veien.. Men du verden så masse gode minner jeg har fra de årene og skoleveien. Tenk om våren, når vi kunne gå ut etter fjæra og nyte ea som lå med ungeflokken i sjøkanten, – og alt det rare av rekved som vi fant.
Vinteren kunne være både lang og kald. Men når våren og sola var tilbake, var både havsjø, uvær og mørketid glemt. Båtene begynte å tøffe forbi igjen, – det var kjente båter: ”Aslaug”, ”Gidon”, ”Olav Kyrre” ”Hanover” og hva de nå het alle. Vi kjente de fleste på motoren. Jeg husker at jeg likte så godt motorlukta. Noen kom fra Lofoten, andre skulle kanske skulle de på sildefisketil Finnmark. Alt dette hørte hverdagen til.
Den 25. mars var en særs merkedag. Da skulle det være så lyst ute at mor klarte seg uten lykt i fjøset. Et tegn på at våren var kommet. Når far kom fra Lofoten, kunne vi se hvordan fortjenesten hadde vært det året. Det var bedre enn selve julekvelden, – først få far hjem, så alle presangene. Det gikk mest på kjole- og buksestoff, minnes jeg. Det var ingen spøk å ferdes på Lofothavet med de båtene den gang.
Våren var et lyspunkt, på mange måter. Men det var for oss unger et skår i gleden: alle værlam skulle kastreres! Ho mor kunne kunsten, men vi unger hadde det nesten like ille som lammene. Så på ønskelista vår stod det mest sauelam.
Skolen
Skolestua vår var på Taskeby. Harald Nygård var lærer og bodde i den samme bygningen. Han fungerte som både prest og rådgiver og var derfor en respektert mann. Han ble også bonde og jobbet mye med sine interesser. Fikk blant annet til båtstopp på Taskeby. Den så kjente ”Blekkspanna” anløp stedet en gang pr uke, og det ble ferske aviser og post. – Store fremskritt! Nygård fikk det travelt som ekspeditør, og etterpå med avislesing i timene. Det gjaldt å følge med ute i den store verden, – en hadde jo ikke TV, knapt nok radio. Undervisning ble det mindre tid til. Jeg må få lov til å mene at hadde ikke vi eldste fått mer skolegang senere i livet, så hadde vi ligget tynt an. Men det jeg lærte, det lærte jeg på rams og husker det ennå.
Særlig i regnetimene gikk alt greit, for vi elever skulle hjelpe hverandre når det oppstod problemer. Verre var det, kan hende, at vi ble pålagt å rette kladdebøkene til hverandre. Var vi gode venner, ble det skrevet en stor R over det meste. Ingen fare, – for vår lærer førte ingen kontroll likevel. Men skolen var jo også et stort lyspunkt. Vi traff våre venner og venninner der, – det var jo ellers bare i helgene vi kunne besøke hverandre, vinterstid.
Simavåg
Vi hadde fin kontakt med besteforeldre, tanter og onkler i Simavåg. Fars bror, Ragnvald, og hans kone, Dagny, bodde også der med sine 9 barn, og vi var gode venner. Reidar voks opp hos besteforeldrene. Han var sønn av tante Olga. Vi var jevnaldrende og skolekamerater. Husker det voks masse krekebær oppe på øya. Reidar, Jorunn (vår kusine) og jeg sanket kyrne og hadde våre interessante funn ute ved Eness. Reidarfortalte, og kanskje fantaserte han, om hodeskaller og funn fra vikingtiden.
Det var alltid så godt å komme til bestemor og bestefar. De hadde et koselig hus. Gulvene var kvitskura, og alt var så rent og trivelig. På kjøkkenet var kobber og messingoppheng, som jeg alltid beundret. På prydhåndduken stod det: ”Kjære kone, er maten ferdig?” Den var hvit med blått broderi. Ja, hun kunne dette med mat, bestemor. Jeg har aldri senere i livet smakt så gode mørlefser som de bestemor laget. Ja, alle husker vel kjøttsuppa til søndagsmiddagen?
Bestefar var veldig tynn, men sprek. Han gikk på ski over til Seternes etter at han hadde rundet de 70 år. Onkel Jørgen, som ikke var gift, bodde hos dem, og det var han som tok over gårdsbruket i de seinere år. Dessverre døde han av hjertesvikt i forholdsvis ung alder.
Sigrid var yngst av 10 søsken. De andre ble gift, og spredt rundt omkring. Sigrid var så snill med oss barn, og var til mye hjelp for mor. Alltid smilende og i godt humør, – ikke redd for å ta et tak, noe som kom godt med senere når hun giftet seg med Evald Johansen og fikk 14 barn selv.
Fars søster Otta, som bor i Reisadalen, kom en gang til oss på besøk. Hun ville adoptere Sigmund og meg, – fordi mor og far hadde så mange barn, sa hun. Far svarte bestemt: ”Vi har ingen til overs”, noe som jeg har tenkt på, og satt umåtelig stor pris på. Altså var vi ikke for mange, likevel.
Julefeiring
Noen av de kjæreste minner er fra vår barndoms jul. Den så ellers grå hverdag, ble omskapt til noe ubeskrivelig lyst og fint. Alt skulle være rent, – vegger og tak måtte vaskes, og det skulle være rene gardiner over alt. Mor var flink med kakebaksten. Hun hadde vært i huspost hos fint folk i Tromsø og lært den kunsten. Presangene laget vi sjøl, – husker at vi strikket sokker som var nesten større enn oss sjøl. Evelyn var flink til å lure oss jenter. Ho fortalte at det ikke måtte ligge et halvferdig strikkearbeide til over jul, Om så var, ville julenissene ”Gommigarstaur” og ”Fykiifastaeren” straffe oss med å tisse på dem. Vi trodde på det, og strikka for livet.
Forerull, tunge, kjøtt med mer ble tilberedt og saltet i slaktetiden om høsten. Alt lå i store kar og ventet på høytiden. Alt av brød ble bakt. Jeg har ofte tenkt på hvordan de klarte å skaffe tilveie så mye godt på de tider. Alle fikk gaver, – ja jeg tror det faktisk var fullt så spennende å åpne julepakkene den gang. Vi var ikke bortskjemt slik, og et klesplagg gjorde stor lykke. En av oss hadde til oppgave å gå med julepakkene til Simavåg, og det var alltid pakker med tilbake.
Det var ikke bare å gå i skogen og finne seg et juletre. Det fantes jo ikke gran eller furu der omkring, den gang. Far hadde råd med det. Treet ble laget av en trestamme. Omhyggelig boret han hull på skrå inn i stammen, og satte inn einer – greiner. Fatter’n var spesialist på det området, og jeg tror knapt at jeg har sett finere juletre senere, heller. Det var hans jobb å pynte treet, og stuedøra var lukket mens det pågikk. Juletrepynt hadde vi laget i høstkveldene, – kurver og lignende.
Julaften ble det servert kjøttmølje med brød og flatbrød til middag, og risengrynsgrøt om kvelden. Men de aller fineste juleminner jeg tok med meg fra barneåra, var hyggen ved bordet når far leste juleevangeliet. Han leste og sang ved hvert måltid, julen igjennom. Vi var mange barn rundt bordet, men stillheten og gleden over høytiden stod det respekt av. Ja, – jeg savnet det hver eneste jul etter at jeg reiste ut.