Hjemmeside for Seternes Gård
Rolv Jørgensen Seternes sitt dikt til minne om Alf og Amanda som grunnla Seternes. Lest ved avdukingen av minneplaten 7. juli 2012.
Hvorfor bor det folk her, spurte den tyske soldaten
I sytti år har vi lett etter svar
For Alf og Amanda, det var andre tider
På tretti-tallet var vilkåran hard.
– Et hjertevarmt fristed for krigsflyktninger fra Seternes vinteren 1944-45
Av Rolv Jørgensen Seternes
BAKGRUNN: HØSTEN 1944 BLE FINNMARK OG NORD-TROMS LAGT I ASKE. HITLERS NORDFLANKE VAR GÅTT FULLSTENDIG I OPPLØSNING, OG RUSSISKE TROPPER JAGA RESTENE AV DE TYSKE ARMEENE NORDOVER OG UT GJENNOM FINLAND, MOT NORGE OG KIRKENES. DER STOPPA RUSSERNE, MEN TYSKERNE REGNA NORDOMRÅDENE SOM TAPT OG TRAKK SEG TILBAKE, ALT MENS DE EVAKUERTE BEFOLKNINGA I FINNMARK OG NORD-TROMS OG BRENTE ALT ETTER SEG
R/S Storebrand
Som 6-åring fikk jeg oppleve denne masseforflytninga, samtidig som jeg lærte meg et nytt ord og fikk ny identitet; Jeg ble en «evakuert». Og mine opplevelser fra denne høsten og vinteren sitter ennå klart i minne, nå over 65 år senere.
Fortsett å lese «Skipnes i Vesterålen»
Av Rolv Jørgensen Seternes
I et par år etter krigen hadde vi utslåtte på Hakstein. Øya vi bodde på fredssommeren 1945. «Utslått» betyr at man høsta gras i tilgjengelige utmarksområder.
Slåtta på Seternes var ikke så storveis. Selv om jorda blei godt gjødsla og stelt, blei det knapt med for. Årvisst måtte vi gi dyra tilleggsfor som bjørkeris, tang, tare og sist men ikke minst «løypning» som rett og slett besto av kokte fiskerygga, fiskehoda og utpå våren også kokt rognkjeks. De firbeinte syntes nok at menyen var ok, men fy flate for et slit det var for oss som gikk på to. På denne tida av året gikk faktisk mesteparten av dagen med til å skaffe for til dyra som sto på båsen. Drømmen var jo å ha så mye høy at behovet for alskens tilleggsfor kunne reduseres noe.
Fortsett å lese «Villgras-slåtta på Hakstein»
Av Rolv Jørgensen Seternes
RUSSEREN SOM RØMTE FRA KRIGSFANGELEIREN PÅ SKJERVØY HØSTEN 1944 FØRTE TIL EN STORSTILT TYSK LETEAKSJON, OG TIL EN DRAMATISK KRIGSOPPLEVELSE FOR MEG SOM DA VAR 6 ÅR GAMMEL
Høye stemmer og spark i bislagdøra, fikk meg våken. Mor og de andre sto alt ute i bislaggangen og var i ferd med å låse opp. Låse opp er vel forresten ikke rette ordet. Dørene på Seternes var aldri låste i vanlig forstand, men denne kvelden var dørene ettertrykkelig stengte både med ekstra kroker og plankebiter.
Fortsett å lese ««Åpen op, eller vi sprenge vinduan!»»