Stikkord: Laila

Av Laila

Ingen måtte røre rokken, – den var som ei hellig ku. Vi gjorde jo tapre forsøk på å lære oss å spinne, men det gikk heller dårlig. Så slike eksperiment måtte vi vente med til de voksne var bortreist, og vi hadde huset og rokken for oss sjøl. Ruth var jo eldst og hadde derfor lengst ansiennitet. Det var visst vanskelig, for tråden gikk ofte av. Ho ropte om hjelp, og jeg sprang med nye pinner til å tre tråden gjennom snella. Det rare var at ingen av oss kom på at ho kunne bruke den samme pinnen om igjen. Vel, vi er blitt fornuftigere med årene. Men jeg må tilføye at jeg lærte å spinne og kan det fremdeles.

Av Laila

På den tiden fartet samene mye på Taskeby om sommeren. Jeg husker en episode da ei samekjerring kom for å få mor til å fø geitene sine over vinteren. Mor mente at det ville bli en dårlig forretning, for de hadde jo ikke melk om høsten og vinteren, og sa derfor nei. Kjerringa ble rasende og trua med å ”ganne”, – det var jo et av samenes våpen, den gang, – som virket bedre på lang sikt enn kniven. Vi unger ble redde og sprang på dør, og gjemte oss i gangen bak skomakerkassen til far. Den var stor og trygg, og det luktet så godt av beka -tråden i den.

Av Laila

Så var det den gang rett etter krigen, at jeg jobbet på Skjervøy, og det var ventet en stor båt med sauer til utdeling. En på hver husstand. Pappa bad meg om assistanse, – de bodde da på Hakstein og var opptatt med husbygging. Jeg skulle få det ærefulle oppdrag å velge ut sauen. Jeg troppet opp på kaien, og det var bare å forsyne seg. Jeg fant den største ”sauen” og så vel for meg dens fremtid angående fruktbarhet på en utbrent øy. ”Sauen” ble plassert i fjøset til kjøpmann Evensen, hvor jeg jobbet, for overnatting. Stor ble min skuffelse dagen derpå, når fru Evensen hadde tatt den til nærmere undersøkelse. ”Du fant en flott vær, Laila”, sa ho. Gud for en skam! Oppvokst med sauekjøtt og heimestrikka sokker på bondebygda, – og så skjønte jeg ikke bedre. En ting lærte jeg: En skal ikke dømme etter utseendet!