– fra de som er blitt innblanda i familien
Tekst: Johan Walthinsen
Mel: Å kjøre vatten og kjøre ved.
Vi sviger-barna vil vær med; i dette ”Jørgensen koret”.
No har vi lært i så mange år, at vi må ikke ta til ordet.
Men så med åra vi blitt mer frekk, og snart så snakker vi vel villig vekk.
Vi er blitt fri, og vi kan si:
No e’det morrosomt å leve.
No e’det morrosomt å leve.
Til Seternesset vi kom en dag; han Alf han møtte oss på trappa
Han gav oss neven, du store min, det var som armen var blitt kappa.
Men ho Amanda ho gav oss mot, så raskt ho sprang-rund på sin vonde fot.
Så hjertevarm! Tok oss til sin barm!
’’/,,Da var det morrosomt å leve.’’/,,
Så ble det bryllup, mest ett hvert å, og flokken utpå Nesset minka.
Alf og Amanda ble bare to, og dermed våronna forsinka
Ka sku de gamle ta å gjøre no; på Skjervøy fant de sæ et sted å bo
De slappa a, og levde bra
’’/,, No blei det lettere å leve’’/,,
Med de som gifta sæ så gikk det slik; at kort tid etter kom det unga.
De stakkars Jørgensan,-så uskyldsren, var blitt forheksa og fortrylla
Vårt lille forsvar ble jo aldri hørt.-De var uskyldig og var blitt forført.
Av alle vi, som kom forbi
’’/,,Men det var morrosomt å leve’’/,,
No er vi samla ved dette bord; og Jørgensan dem skal vi prise
Vi har no kveda non enkle ord, som sammen ble til denne vise.
No løfter svigerbarna sine glass, men Jørgensan skal sitte på sin plass
Med skålen vår, de hylding får.
Med dem er livet verd å leve!
Med dem er livet verd å leve!