Seternes gård

Festsang fra Taskeby – 1942
Tekst: Avle M. Jørgensen, Melodi:

Kommer man sånn klokka ti til Taskeby
er alle gamlingan for lengst gått i sitt hi.
Noen spiller poker, andre prater skitt og lort.
Ja, slik går sommeren på Taskebyen fort.

Sånt no’ rart som moro finnes ikke her.
Nei, man får takke til med allting som det er.
Her skal festes uten brennevin og danses uten takt;
Kjære kristne brødre, søstre vær på vakt!

Her forleden hørte jeg no’ riktig rart,
men husk det er jo bare sladderkjerringprat.
Det er sånt som nå i ryktetider gjerne kan gå an,
man blir jo glad for det man hører mann til mann.

Fire kjerringer var samla på et brett
og det var mye rart de hadde hørt og sett.
Ja, og siste nytt var det at her om lørdag kun’ man se,
at det var kjempefest der oppved Storvann’e.

I fra Maursund var det mange som var med,
og at dem sku’ på fest det var jo lett å se.
For de hadde med seg brennevin da de på festen dro,
tenk, halve literflaska opp av lomma sto.

Halvdan Eriksen sku’ være spillemann,
Men han er jo litt så altfor glad i dram.
Og da han sku’ begynne å spille, gikk det hele rundt for ham,
så hele sulamitten ble jo bare skam.

Johan Reiersen orkesteret overtok
og helt til morran klokka sju sto han og drog,
men da var han og så lei, at han svarte bare nei,
og alle sammen måtte rusle hver sin vei.

Tenk, det kunne jo blitt lik den samme natt,
Kajakken trilla og to mann i vatnet datt,
Men den ene kom seg opp og den andre han gikk ned.
Ja, så si meg, hvem sku’ skylda ha for det?

Avle han er blitt en riktig slem krabat,
Og atter har han vel en fest-e-plan parat.
Ja, jeg mener ærlig talt at han sku’ skylda ha for alt, og husk mitt ord;
En dag ender det med no’ galt.

Men, nå syntes jeg det kunne være nok,
sku’ ønske kjerringene var surra til en stokk.
Jeg slo i bordet så det sang og Rika*-koppene de klang,
og dermed slutter jeg mitt dikt for denne gang.

* Kaffeerstatning under krigen

Sommerfest på Seternes
Melodi: Herman er en lystig fyr
Tekst: Aline Moosburger Jørgensen

På Seternes er sommerfest
i år som før og siden.
Hver og én er hedersgjest
i denne lyse tiden.
Folk fra nord
og folk fra sør
kommer hit i festhumør.
Til Seternes til leng’es,
På Seternes de fenges.

Søskenflokken minnes nok
mor Amandas dager.
Hun var stedets mesterkokk,
liten, god og fager.
Far var flittig, sterk som få,
klarte alt han ville nå.
På Seternes de levde,
for Seternes de strevde.

Søskenflokkens eldste bror,
vi ei heller glemmer.
I hvert sinn han satte spor,
minner som vi gjemmer.
Godt humør hans merke var,
alt i alt en hederskar.
På Seternes vi minnes
at sorg og gleder finnes.

Søskenflokken holder ved
Gamle tradisjoner.
Barn og barnebarn er med,
ektemenn og koner.
Samboer klareres kun,
hvis de er et sjeldent funn.
På Seternes de samles,
på Seternes de gamles.

Hver sommerfest på Seternes
Gir livet glade farger.
Stort og smått er i sitt ess –
Muntert sinn de arver.
Dans og moro skal det bli,
Med en liten knert på si!
På Seternes det feires,
når Seternes beleires.

Sang til Jørgensan – fra de som er blitt innblanda
Tekst:Johan Walthinsen
Melodi: Å kjøre vatten og kjøre ved

Vi svigerbarna vil vær med, i dette Jørgensen koret.
No har vi lært i så mange år, at vi må ikke ta til ordet.
Men så med åra vi blitt mer frekk, og snart så snakker vi vel villig vekk.
Vi er blitt fri, og vi kan si:
No e’ det morrosomt å leve.
No e’ det morrosomt å leve.

Til Seternesset vi kom en da’, han Alf han møtte oss på trappa.
Han gav oss neven, du store min, det var som armen var blitt kappa.
Men ho Amanda ho gav oss mot, så raskt ho sprang – rundt på sin vonde fot.
Så hjertevarm! Tok oss til sin barm!
Da var det morrosomt å leve.
Da var det morrosomt å leve.

Så ble det bryllup, mest ett hvert år og flokken utpå Nesset minka.
Alf og Amanda ble bare to, og dermed våronna forsinka.
Ka sku’ de gamle ta å gjøre no; på Skjervøy fant de seg et sted å bo.
De slappa a’, og levde bra.
No blei det lettere å leve.
No blei det lettere å leve.

Med det som gifta seg så gikk det slik, at kort tid etter kom det unga.
De stakkars Jørgensan, – så uskyldsren, var blitt forheksa og fortrylla.
Vårt lille forsvar ble jo aldri hørt – de var uskyldig og var blitt forført.
Av alle vi, som kom forbi.
Men det var morrosomt å leve.
Men det var morrosomt å leve.

No er vi samla ved dette bord, og Jørgensan dem skal vi prise.
Vi har no kveda non enkle ord, som sammen ble til denne vise.
No løfter svigerbarna sine glass, men Jørgensan skal sitte på sin plass.
Med skålen vår, de hyldning får.
Med dem er livet verdt å leve!
Med dem er livet verdt å leve!

 

Kjærlighetsvisa
Tekst og melodi: Halvdan Sivertsen

Når sommerdagen ligg utover landet
Og du og æ har funne oss ei strand
Og fire kalde pils ligg nerri vanne
Og vi e brun og fin og hand i hand
Når vi har prata om ei bok vi lika
Og alt e bra og ikke tel å tru
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du

Og når høsten finns og hverdagslive venta
Og fuglan tar te vett å flyg mot sør
Og vi får slit med regninga og renta
Og meininga forsvinn i d vi gjør
Når vi må over mang en liten avgrunn
Og ofte på ei falleferdig bru
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du

Men av og tel når tegnan blir for tydli
Og dem som sitt me makta gjør mæ skræmt
Når de fine ordan demmes blir motbydli
Og tankan bak e jævli dårlig gjømt
Da har æ ei som vet at folk vil vokne
Og at veien ifra høyre snart må snu
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du

Og når æ kryp te køys å frys på beina
Og du har lagt dæ før mæ og e varm
Da vet du æ e litn og aleina
Og låne mæ litt dyne og ei arm
Og dagen den e vikti og den kræv oss
Men natta den e din og min og nu
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du

Nordaførr vårvise
Tekst og melodi: Halvdan Sivertsen

Alt det du vet om e vinter’n som tappa dæ tom
Og natta som vet den har vunne.
Du har TV’n og tankan dæ sjøl og et rom
Og liv som har levd og forsvunne.
Du vet det e været som hold dæ førr narr,
Men du kjenn ingen ansikta i januar
Og du lengta mot lyset fra mørket om morran.
Og fra frosten som frys fast i såran

Joda du vet du har venna at du har det bra,
Men tengan e tøngre å bær på.
Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da,
Det e langt inn te hjerta med klær på.
Du kunn ha gådd ut men korhen sku du gå,
Så håpa du h***er at nå’n banka på
Jo det vet å bit fra sæ det landet vi 1ev i,
Han e lang vinter’n men ikke evig

Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar
Det spire og gror i landet.
Og det gjør oss takknemlig førr det som vi har
Og vi trur på oss sjøl litegranne.
Det hende vi tell og med føle oss fri,
Vi vet vi e hjemme og her ska vi bli
Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer,
Vi har sola og snart e det sommer

Hildringstimen
Tekst og melodi: Erik Bye

I hildringstimen er det godt å seile.
En kaffekjeft og stomp med sirup på.
Du åpner med et smell ditt rorhusvindu
og stikker nesa ut og snuser mot det blå!
Ja, se den gamle gullsmed, morgensolen,
har atter hamret havet til et fat
der Skaperen med ødselhet har drysset
en håndfull holmer som nå bader i karat.

Og se mot styrbord, gjennom hildringsdisen: –
de fjerne øyer svever! Fjell kan fly!
Nå aner du hva salig Adam skuet
da han ble purret ved det aller første gry.
I slikt et lys, da blir alt mørkt et minne,
du hviler hånden rolig mot ditt ratt
og gnukker tommelen mot midtskipsmerket,
og vet, for denne gang, din kurs var riktig satt.

Du møter kuttere på vei mot feltet,
et solbrent fjes, som spytter brunt i le.
En fiskerneve hilser fra et rorhus
og gjør din glade hjemreis dobbelt rik ved det.
For ennå er din skute langt av lande,
men aldri var deg mennesket mer nært
enn nettopp nå, i denne gyldne time
som lar deg fatte alt du har å holde kjært.

I hildringstimen er det godt å seile
og favne lys til kraft for blod og ben.
Og vite at, i netter som skal komme
så fins en kurs imot et land av sang og sten.

Fesk og potet
Tekst: Terje Lockertsen
Tone: Anne Mari

Kæm som vil svikte – og ikkje vil dikte
ein sang om fesk.
Kjæka og maga – det gjer levedaga
og gjør oss fresk.
For all fesk e’ jo rein – når den renskes for bein.
Renskes for bein.
Fesk kan saltes i trau – mykkje soinnar enn sau.
soinnar enn sau.

Å har du ein sjukdom – så må du ha fesk.
Den gjerd æ all næring – tel du e’ blitt fresk.
Alle bør ete fesk. Det e’ helbred i fesk.
Helbred i fesk.

Nord etter leia – der går våre veia
fra vår tel haust.
Leite opp klakkan – tar mea i bakkan
mot vest og aust.
Der e’ hysa og sei – der e’ kjempefin skrei.
Kjempefin skrei.
For av lever og fesk – blir vi yven og fresk.
Yven og fresk.

Å vesst du e’ heldig – så henge du litt
for bokning og tørrfesk – det gjer appetitt.
Skit i kilpis og flesk. Vi har kjempefin fesk.
Kjempefin fesk.

Kjem det ein søring – ein utprega søring
så gje han fesk.
Mølja og rekling – det hjelpe ein svekling.
Han må ha fesk.
Gje han kveita på grill. Gje han potet og sild.
Kveita og sild.
Gje han lever og sei. Blodfersk mølja av sei.
Ny-dorga sei.

Å når han har ette – så gje han en skvett
for bok-øl og pils – det gjer styrke og vett.
Ja, ein søring e’ grei – når han fores med sei.
Mølja av sei.

Lage du festa – og ber nokken gjesta
så kjem det fesk.
Kjøtt, det e’ farlig – e’ beckerell-farlig.
Nei, gje dem fesk.
Fesk e’ havets frukt. Fesk e’ Nord-Norges frukt.
Nord-Norges frukt.
Fesk e’ gottar enn godt – Fesk e’ flottar enn flott.
Flottar enn flott.
Å fesk det kan lages på mange slags vis –
det brukes som festmat oppi Paradis.
Bibeln tok ingen resk – Derfor står det om fesk.
Bibel og fesk.

Vi legg fra oss dyden – og reise tel syden,
men ikkje fesk.
Kjøpe oss vatten – og gneg i oss katten,
men ikkje fesk.
Siste dagan der sør – begynne tarman å blør.
D y s e n t e r i.
Pengan går opp i toill – vi blir solsteikt og foill.
I d i o t i.

Men de som e’ heime – kan ete seg mett –
Og vaske seg trygt – på et reint toalett.
Vi får vatten fra is – tel ein rimelig pris.
R i m e l i g v i s.

Derfor parolen – tel oss oinner polen.
Her e’ vel bra.
Se på de andre – som gjerne inn-vandre.
Kor kjem dem fra?
Der e’ dreping og krig. Der e’ jammer og skrik.
Jammer og skrik.
Der e’ fattigmanns-nød – der e’ hunger og død.
Hunger og død.

Vær derfor takknemlig for det du har fått
og e’ ein selvfølge – på ondt og på godt.
Men av godt har vi jo mest – og det har vi jo flest.
Har vi jo flest.

ÖPPNA LANDSKAP
(Tekst og melodi : Ulf Lundell)

Jag trivs bäst i öppna landskap,nära havet vill jag bo,
några månader om året, så att själen kan få ro.
Jag trivs bäst i öppna landskap, där vindarna får fart.
Där lärkorna slår högt i skyn, och sjunger underbart.
Där bränner jag mitt brännvin själv, och kryddar med Johannesört,
och dricker det med välbehag, till sill och hembakt vört.
Jag trivs bäst i öppna landskap, nära havet vill jag bo.

Jag trivs bäst i fred och frihet, för både kropp och själ,
ingen kommer in i min närhet, som stänger in och stjäl.
Jag trivs bäst när dagen bräcker, och fälten fylls av ljus,
när tuppar gal på avstånd, när det är långt till närmsta hus.
Men ändå så pass nära, att en tyst och stilla natt,
när man sitter under stjärnorna, kan höra festens skratt.
Jag trivs bäst i fred och frihet, för både kropp och själ.

Jag trivs bäst när havet svallar, och måsarna ger skri,
när stranden fylls med snäckskal, med havsmusik uti.
När det klara och det enkla, får råda som det vill,
när ja, är ja, och nej, är nej,och tvivlet tiger still.
Då binder jag en krans av löv, och lägger den runt närmaste sten,
där runor ristats för vår skull, nån gång för länge sen.
Jag trivs bäst när havet svallar, och måsarna ger skri.

Danse mi vise
Tekst og melodi: Einar Skjæraasen

Vinden blæs synna, og vinden blæs norda,
lyset og skuggen er syskjen på jorda.
Sommarn er stutt, og vintern er lang.
Danse mi vise, gråte min sang.

Innunder yta glir moldmørke årer.
Blåveisen blømer i gråbleike vårer.
Livstrua bryt gjennom tele og tvang.
Danse mi vise, gråte min sang.

Friarar er vi, om vona er lita.
Nynn om ‘a Berit, så får du ‘a Brita.
Drøm på din sten at du sit på et fang.
Danse mi vise, gråte min sang.

Somme er fattige, somme er rike.
Bare tel slutt er vi jamsis og like.
Vegen er lystig, og vegen er vrang.
Danse mi vise, gråte min sang.