Av Rolv Jørgensen Seternes
Vi hadde bra erfaring i å bygge. Hytte i alle mulige og umulige fasonga hadde sett dagens lys i den nære utmarka på Seternes. Bygging av båt var derimot en ny utfordring.
Drivkrafta eller inspirasjonen, var nok skapt gjennom det voksenverden dreide seg om, nemlig; ”gjenreisning”. Gjenreisning av hus som var brent bort under krigen i nesten heile Nord-Troms og Finnmark. Rikelig tilgang på barakkemateriala fra nedrevne tyskebarakke, gav oss muligheter. Og i tillegg var vi gutta i vår beste alder, nemlig mellom 6 og 13 år. Hyttene var ikke store, men store nok til at et par små guttekroppa kunne krøke seg sammen til en slags søvn ei natt eller to. Vi bygde landet!
Men større utfordringer venta. Vi hadde gutteklubb, må vite. Den het ”Hauk” og Norsk Ukeblad var liksom fagorganet til klubben. Det var der vi var blitt oppmerksom på ide`beskrivelsen av jollen ”Truls”. ”Jollen som enhver gutt eller mann fra 8 til 80 år kunne bygg”, sto det annonsen. Her var det nokka for oss! Båten var tegna av Fritz Fredhøy, og det var til og med laga arbeidstegning til prosjektet. Loddet var kasta! Vi skulle bygge Truls med egne hender!
Broder Ole Kristian som var eldst i gruppen, utpekte seg sjøl til sjefs-ingeniør. Sigmund mente vel at han for sin del var habil fagarbeider, mens Georg og undertegnede fikk som hovedoppgave å stjele høvelig barakkematerial til båtprosjektet. Byggeplassen eller beddingen ble lagt inne i Trasteskogen, godt skjult for eventuelle voksne snushana.
Det gikk greit å finne liste og treverk som passa til kjøl og spant. Verre var det å finne plate som kunne brukes til skrog. Vannfast kryssfiner fantes jo ikke, eller rettese sagt; det var vel ikke oppfunnet ennå. I alle fall var det ikke nokka vi visste om. Men det fantes da andre plater. Inne i de svære flakan, som en gang hadde vært barakkevegga, var det nemlig porøse plate som hadde vært brukt til isolasjon. Vi visste at de ville trekke litt vann, men kanskje kunne de males eller trekkes med duk, eller nokka sånt. Den tid den sorg. Vi stjal i vei, og snart var platen kutta til og klare til å spikres på det litt skranglate båtskroget. Småskada i platen og dårlige skjøyt, blei beskreven som ”bagatella” som skulle fikses i sluttfasen. En viss bekymring over fagarbeidet og den tekniske standarden var det nok, og ingen av oss trudde vel at vi nå var i gang med å lage et nytt Titanic, som ikke kunne søkke. Likevel: Vi såg framtida for Truls, lyst i møte.
Men så kom regnet! Først noen få dråpa, men i fortsettelsen var himmelen i sør full av tunge og svarte regnskya, så her va det bare å dekke til det som dekkes kunne. Plastduk eller plastpresenning var jo ukjente begrep. Og her var det ikke tid til å vente på eventuelle nye oppfinnelsa. Vi samla alt vi kunne finne av pappeske og dets like, og håpa det beste. Men regnet blei grusomt. Vi sprang heim, mens vi kryssa fingran og tenkte på Truls.
Men det er no en gang sånn med regn at til slutt slutte det, og det gjorde det også denne gangen. Men det vi slutta med, var å tenke meir på Truls, og først etter fleire daga besøkte vi herligheta. Men for et syn! Heile praktbygget var liksom begravd i ei jørme, ei jørme som vi i seinere år skjønte blei kalt for pappmasje`. Opp av griseriet stakk spantan fram som sidbein på et kvalkadaver i full oppløysing, og alt av skråg-plate var bare gått over i et slags grautmodus. Det var verre enn vi hadde frykta.
Kollapsen var total, men selvfølgelig tok verken sjefsingeniøren eller fagarbeiaren nokka ansvar for det som hadde skjedd, og heller ikke for at de to minste bokstavlig talt hadde gjort seg til småkriminelle og stolle material til ingen nytte. Truls-prosjektet ble aldri seinare nevnt.