Av Georg
Det er ikke helt lett å skille mellom hva en er blitt fortalt og hva en selv husker fra sin tidlige barndom. Fra gammelhuset husker jeg ganske klart en episode hvor mine eldre brødre tok meg med opp på mørkloftet. Utsikten der oppe fra må ha gjort et sterkt inntrykk på en 3 – 4-åring. Jeg kunne se ned gjennom loftstrappa og like ned i stua. Barnevaktene fikk skjenn av far for å ha beveget seg på forbudt område og for manglende sikring av det lille geniet.
Den dagen redningsskøyta Storebrand kom forbi Seternes på vei til Taskeby, husker jeg godt. Jeg sto ute på trappa og vinket til folkene på den kvite og fine båten. Da den på returen stoppet på Seternes, ble det klart at vi som eneste familie skulle evakuere med redningsskøyta. Den tok oss med til Skipnes, Tinden i Vesterålen.
Etter at de få eiendelene vi skulle ha med, var lastet om bord, måtte katta bøt med livet i sørveggen på naustet. Jeg fikk være med far og hente båtmotoren som var gjemt bort i ei hule i bukta mellom oss og Seter. Både båt og motor ble tatt med til Vesterålen.
Å komme til Skipnes ble for meg en ny og spennende verden. Fra et stille og beskyttet liv på Seternes, var det nå barn over alt og kaia som den store og farlige lekeplassen. Far måtte ved minst to anledninger stupe uti for å redde unger som var falt i sjøen fra kaia.
For mine foreldre, og mor i sær var denne nye tilværelsen på Skipnes et ”latmannsliv” i forhold til det hun kom fra. Det var slutt på å gå i fjøset kl. 06:00 om morgenen, med melking, foring og rengjøring for dyra. Hun trengte ikke lenger mase om tørr ved til komfyren, noe jeg husker var et stadig tilbakevendende problem hjemme. I tillegg hadde hun slektninger og naboer like i nærheten. Til tross for krigen tror jeg hun hadde en av sine beste vintre på Skipnes. I årene etter fortalte hun gang på gang om hendelser fra evakueringen. Og jeg hadde inntrykk av at det bare var gode minner hun satt igjen med fra tiden på Skipnes.
Fra tiden på Hakstein husker jeg den ville naturen med bratte stup, lier og langt gras som lett skjulte en liten pjokk på 5 år. Jeg minnes hytta og også løvhytta som lett slapp regnet gjennom og gjorde det meste vått. Jeg husker også at mor var syk, men jeg skjønte nok ikke alvoret i det hele, da vi var inne hos henne og tok farvel, da hun trodde at hun skulle dø.
Da vi flyttet til Seternes fra Hakstein høsten 1945, skulle jeg ha sagt at Seternes var det flotteste stedet i hele verden. Store ord fra en liten pjokk som til da ikke hadde vært lenger ute enn Skipnes i Vesterålen. For mor og far var nok disse ordene fra en liten barnemunn, en liten oppmuntring til deres valg om å bygge opp igjen på ”Nesset”.
Etter krigen var ordet ”kjede meg”, ennå ikke funnet opp. Det dukket vel opp en gang på 70-tallet. På Seternes var det nok å gjøre for oss barna. I tillegg til dyra som opptok oss mye, var det fjæra og sjøen som tiltrakk oss. Nede på bergan fiska vi mort med bøyde knappenåler, og satte fisken ut i små dammer. Vi laget bondegårder med alle typer skjell som husdyr. Dette hadde vi stor glede av, men for mor og de som var satt til å holde øye med oss, kunne det være slitsomt. I tillegg til at de hadde hendene fulle med arbeid, skulle de altså passe på oss. Vi fikk streng beskjed om ikke å gå dit eller dit, da det ble tolket som farlig. Dette hadde vi en tendens til å ta litt lett på, og måtte tåle refs nå overtredelser ble oppdaget.
Som 7-åring måtte også jeg ta fatt på veien til Taskeby for å begynne på folkeskolen. Før snøen kom, gikk vi stien forbi Oterstokken, hvor vi går i dag. Når det ble snø, gikk vi rett opp i høyde med og over Stormyra, ned Seterskardet og langs et platå før vi rant ned i Taskeby. En krevende tur for en pjokk som nok ikke hadde alle skiferdighetene inne. Tidlig på våren gikk vi fjæra. Det var en farefull ferd, hvor vi hoppet etter glatte berg og over isete steiner. Det lå en dam i fjæra som ofte var årsaken til at vi kom seint heim fra skolen. For mor der heime ble angsten og uvissheten for hva som kunne ha skjedd med oss, en stor påkjenning. Var vi falt i sjøen eller bygde vi kaianlegg i dammen. Slike spørsmål ble hennes hverdag. Det nyttet lite å innprente oss om å komme rett heim. Vi skulle jo bare.. og tiden fløy fra oss.
Klassene var todelt. En gikk 3 år i småklassen og 4 år i storklassen. Siden det var to år mellom oss søsken, var det nesten alltid to som gikk i lag på skolen. Skoleveien ble ofte nyttet til å pugge salmevers og ellers repetere leksa.
Med årene kom det mer plikter inn i hverdagen, også for oss barn. Vi skulle hogge ved, bære vann til hus og fjøs (fram til 1951), og kyrne skulle hentes heim hver kveld. Våre kyr kom konsekvent ikke heim om kvelden til melking. De måtte hentes. Ofte kunne en først gå til Taskeby, og så viste det seg at de var gått i motsatt retning. Da ble det fort en 8 – 10 kilometer å gå før de var heime på båsen. Men det er en episode jeg husker spesielt godt, og som gjorde et sterkt inntrykk på meg, fordi det betydde så mye for meg akkurat den gangen.
En kveld sist i juli da slotta var gjort unna, skulle far ut på Flågrunnen ved Hakstein for å fiske småsei. Slike turer satte vi ungene veldig stor pris på. Mitt problem var at det var min kveld å hente kyrne. Dermed kunne det ikke bli noen fisketur på meg. I min store fortvilelse sprang jeg opp i Trasteskogen, og klatret opp i den høyeste bjørka jeg kunne finne, for om mulig å høre bjeller eller se kyrne. Det var en stille og vakker kveld, men jeg hørte ikke et pling fra kubjeller. Som en siste og eneste utvei ba jeg i min nød til gud om at kyrne måtte komme heim, så jeg fikk dra på småseifiske. I tankene var jeg nok alt begynt på min barbeinte vandring mot Taskeby. Som ved et trylleslag hørte jeg sterk bjelleklang langt oppe ovenfor Storbakken, og bjelleklangen kom nærmere i stor fart. Mens jeg sto oppe i treet, ganske paralysert, kom kyrne springende ned over bakken og inn på jordet. Båtturen var berga og jeg klatra ned av treet og pilte ned til kaia og rakk akkurat tidsnok til å bli med på fisketuren. Glemt var både kyr og vårherre. Om det var han eller et velretta vepsestikk som berga kvelden for meg, vil jeg aldri få svar på. Men i så fall var timinga veldig god.
Et annet gjøremål som opptok min og andres hverdag fra vår til høst, var å holde oppsyn med og jage geita, som hadde spesialisert seg på å krype under eller hoppe over gjerdet, for å komme seg inn på jordet. Uansett hva en holdt på med, måtte en slippe alt for å jage geita ut, før den gjorde for mye skade på avlinga. Jeg hadde vel følelsen av at det nærmest var mitt ansvar å springe etter den forhatte, for å få den utenfor gjerdet. Geita skulle vi ha for geitostens skyld, sa far, så det var bare å fortsette å springe. Det førte til et større ordforråd og forbedret kondis. Den dag i dag klarer jeg ikke helt å vise begeistring for geitosten.
Hver årstid hadde sine faste gjøremål, og oppgavene vokste med åran, som naturlig var. Når snøen kom om høsten og det ble føre for det, var det å dra ved ned på kjelke. Når det var dyp snø, var det rett og slett et slit. Men når veien først var trakket, kunne det være moro å henge på kjelken i utforbakkene. Faren var imidlertid at en kunne bli klemt mot et tre, hvis den kom ut av sporet. Når føret var godt og bakken bratt, la vi på ”reslinger” for å bremse på farten.
Torv skulle også hentes ned fra torvsjåen, men torva var enklere å frakte ned på kjelke, da den var mye letter. Den jobben ble oftest utført av oss gutter, og da dro vi kjelken med ski på beina.
Med snøen kom også fangst av ryper med rypesnare. Det var en ekstrainntekt som vi fikk beholde selv. Det ble tvinnet rypetråd til snarene på mors rokk, men vi brukte også messingtråd (seistreng). Vi bandt også rypegarn, som vi hang oppe i trærne, men jeg kan ikke huske at vi noen gang fikk ryper på disse garnene.
På vinteren hentet vi bjørkeris som tilleggsfòr til dyrene. Riset ble buntet sammen med et reip og fraktet fra fjellet på ski. Det kunne lett bli fall, når farta ble for stor og ”børra” slang til begge sider på ryggen. Men dyrene satte pris på forandringen. Ut på våren skar vi tang og tare på bergan, som også var tilleggsfòr. Det kunne ofte være et slit å få alt fraktet opp til fjøset. Når det ble fyrt opp i fjøsgrua og fiskeavfall kokt sammen med tang og tare, var dette et etterlengta måltid for buskapen.
Våronna var unnagjort med raking av jorda, spredning av gjødsel og nødvendig reparasjon av gjerdene. Så skulle laksenot og øvrig garn og tauverk barkes. Barken ble tatt under vedhogsten året før, og ble kokt i fjæra og fylt over i et stort barkekar. Her ble tauverk, nøter og garn barket, før laksenøtene ble satt i havet.
Før slotta var det hogst av ved. Det skulle være nok til både hus og fjøs for et helt år. Vi ungene sto for kvisting og barking. Dersom en ikke var påpasselig, og sto på rett side av treet, var det lett å få seg et merke på leggen for resten av livet. For far var hogsten ikke bare snakk om ved. Han måtte ha et øye for emne til kjelkemei, bordbakke, gjerdestaur, skaft av alle slag og til og med rivetinnved. I tillegg til barken som en måtte ta vare på for neste års bruk. Den barken skulle flekkes for never, og nevra ble tredd på pinne til bunter. Når veden hadde ligget og tørket ble den dradd sammen og reist i sjul.
Høsten 1954 fikk vi strøm til Seternes. Jeg kom fra skolen og fulgte kraftlinja heim. Da jeg kom fram på høyden, så jeg Seternes i en flom av lys. Alle lys var slått på, og for en 14-åring som kun hadde brukt petromaks og parafinlamper, var dette en sterk opplevelse. Det tok en del uker før vi fikk måler, så lysfesten fortsatte i lang tid. Telefonen kom noen år senere. Jeg tror det var i 1957. To år senere måtte mor og far melde pass. De måtte innse at bare med de to alene på Seternes, kunne det ikke gå. Alle dyrene ble slaktet ned, og høsten 1959 flyttet de til Skjervøy.
For far var nok dette oppbruddet tyngst. Han hadde klart å utvikle denne plassen sammen med kone og barn, men kanskje mest med egne hender og mye muskelkraft. Dette slitet var vel årsaken til at ryggen også svikta på slutten. For mor var det å miste dyrene, veldig tungt. For henne tror jeg på en måte det var en lettelse å få flytte, etter så mange våkenetter med angst for alle de elementer som har med havet å gjøre. Selv om far aldri aksepterte at han måtte flytte fra Seternes, tror jeg begge likevel var glad for den løsningen som ble valgt til slutt.