Av Rolv Jørgensen Seternes
Å bli kalt ”såpekoker” er vel ikke ment som en hedersbetegnelse, likevel var det å lage god såpe en ekspertise det sto respekt av i gamle dager. Særlig under krigen ble det en absolutt nødvendighet at man enten kokte såpe sjøl, eller var på god fot med en såpekoker. At noen som var på besøk fikk med seg et såpestykke når de gikk, var jo akkurat hva de hadde håpet på.
Hovedproblemet var jo alltid råvarene. I tillegg til kaustisk soda, var alle typer fett aktuelle, alt ut fra hva såpa skulle brukes til. Flere typer dyrefett ble brukt til ”finere” såpe, mens såpe kokt på fisketran, helst ble brukt til grovere vask. Transåpa lukta fælt og hadde status der etter. I ekte og finere såpe kunne det være mange typer olje, fett og tilsetninger alt etter hvilke i råvarer som var mulig å få tak i og hva slags såpe man ønsket å lage. Særlig under krigen måtte man altså ”ta det man hadde”, og det var en selvfølge at alt av talg og fett fra gårdens egne dyr ble tatt vare på under slaktinga om høsten. Ja, det hendte at selv velfødde kjeledyr ble ribba for fett etter sin død.
Det gikk en historie i bygda om hunden Nelly, som på grunn av elde, måtte bøte med livet da evakueringa var et faktum høsten 1944. Nelly var en puddel og pelsen var svart med vakre krøller. Ja, Nelly var rett og slett ”krølla i ulla” som det heter i sangen. Da jo Nelly etter hvert var blitt helt død, hadde hun selvsagt ikke lenger bruk for pelsen sin. Nelly ble flådd. Da var det dem såg det: Under skinnet var det et tjukt fettlag. Og for et nydelig fett! Rundt heile bikkjeskrotten. Her lukta det godluktsåpe, lenge før såpa var kokt. Kort fortalt: Nellyfettet ble til såpe, men hvilke tilsetninger man brukte og hvordan Nellysåpa ble til slutt, sier historia ingen ting om.
Ei anna historie forteller om ei jente fra Lauksund som hadde fått seg tjenestejente-plass i Nordreisa. Der var det også mange gode såpekokere, må vite, og etter stor og vellykka såpekoking på gården, fikk tjenestejenta et fint stykke såpe som ho sendte heim til foreldra i Lauksund. ”Her blir det fest”, tenkte de vel da de åpna pakken og trodde de hadde fått et stykke brunost fra den omtenksomme datra si. Slik rangordninga var på den tida, fikk far sjøl smake først. Han tok seg en mandig bit av det han altså trodde var brunost. Han berga visst livet så vidt, men her slutter altså den historia. Dersom du sjøl ønsker å prøve deg som såpekoker, finner du oppskrifter og detaljer på Internett.
Kilde til ”såpehistoriene”: Maren Jørgensen