Av Roald M. Jørgensen 1994
Høsten 1944 opplevdes som ekstra dyster og truende for folk i Finnmark og Nord Troms.
Etter de tyske armers tap og retrett fra frontene på Kola og Nord Finland, ble okkupasjonsmakta mer synlig nervøs og uberegnelig. Stadig var det razzia med endevending av hus og mulige gjemmesteder, uten forklaring på hva man håpet å finne. Vi visste de søkte etter radioutstyr og våpen som måtte være gjemt.
Tonen var fiendtlig og ytterst mistenksom.
– Under hele krigen hadde vi fra Seternes god oversikt med den tyske konvoitrafikken gjennom Maursundet og Haukøysundet. Allierte ubåter jaktet på dem i områdene lengre nord og okkupasjonsmakta var utrettelig på søk etter nordmenn og agenter som rapporterte til den andre siden. Utenom Årviksand- affæren ble ingen i Skjervøy tatt.
Tvangsevakueringa fra Finnmark foregikk for en stor del i små, skrøpelige farkoster. Bare de ekstra gode værforhold denne høsten, forhindra katastrofen.
De tyske krigsmyndigheter hadde regna med 40 % tap.
På riksvegen var det uendelige kolonner av skitne og halvt utsultede hæravdelinger og dødstransporter av krigsfanger til fots.
Det svirret mange rykter og særlig eldre folk såg for seg den forstående evakueringa som ‘den siste reis’.
For oss unger var det grufulle også forbundet med et slags nysgjerrig spenning.
Vi hadde jo aldri vært på reise før.
Den 4.november kom evakueringsordren til oss. Vi fikk få dagers frist til bl.a. å slakte ned buskap eller overlevere dyra til okkupasjonsmakta. Vi visste at de ville brenne ned alle hus (for at fienden ikke skulle finne bokvarter!) og vi ville bare få lov å ta med det vi kunne bære.
Av en familie på tretten var vi tolv hjemme, den yngste to år. Man kunne ‘velge’ sted å reise til sør for Tromsø. For vår del hadde vi ingen slik adresse og vi var forberedt på å måtte la oss transportere dit vi ble beordret. Etter fire krigsår var reiseutrustningen heller dårlig.
Evakuering med redningsskøyte
En dag kom RS ‘Storebrand’ langs landet og spurte om vi hadde fått transport.
‘Gjør dere klar, vi henter dere i morgen’.
Det var ufattelig og tungt å bare måtte forlate heimen, men vel om bord i redningsskøyta med skipper Martin Skipnes og hans besetning, som alle var fra Skipnes i Øksnes, forsto vi straks at vi var i trygge hender.
Martin sa vi skulle ta på slep både robåt og en liten motorbåt. ‘Båtan kan du få god bruk for’, sa han til far.
Ordren var at evakuerte uten klarert bestemmelsessted skulle til en oppsamlingssentral i Tromsø hvor tusenvis av mennesker var stuvet sammen, bl.a. i domkirka. I byen var det stor trengsel av flyktninger, tyske soldater og krigsfanger. Alt var mørklagt og temmelig nifst, selv om jo krigshandlingene var et stykke unna. Ingen lei direkte nød, for tross alt skjedde ting ‘ in ordnung’.
Han Martin sa vi skulle holde oss ombord i skøyta. Etter telefon med Josef Pedersen i Skipnes, kunne han meddele oss Josefs korte beskjed:
‘Bare kom igjen hit, her er plass i nye rorbuer’
Formalitetene var fort ordna og sammen med et par familier fra Finnmark, kunne vi med stor lettelse og takknemlighet fortsette reisen med redningsskøyta.
Den ene av familiene om bord hadde ‘Storebrand’ et par dager i forvegen reddet
fra en synkeferdig sjark, få minutter før den dreiv inn i minebeltene på Lopphavet.
Reisa gikk uten dramatikk og vi kom fram til Skipnes med folk og begge småbåter
i behold. Vi var innom Nyksund som den gang var et aktivt fiskevær. Jeg husker vi undret oss over de høye to etasjers kaiene.
På Skipnes kom vi rett fra skøyta og inn i oppvarma, store rorbuer. Det var rart med tolv køyer på langveggen, men det ble vi fort vant med.
Skjervøyværinger på Skipnes i Vesterålen
Omtrent samtidig med vår ankomst kom M/K ‘Falken’, er 48 fots kutter fra Hamneidet, med flere familier om bord. De hadde på slep en familie i en nybygd 25 fots sjark som ennå ikke hadde fått installert motor. De hadde fått med nok av forsyninger for vinteren (alle dyr slaktet) – Nokså utrolig hva man kunne få plass til på en alminnelig fiskebåt når den var overbygd og hver centimeter av rom utnytta!
Væreieren Josef Pedersen tok personlig i mot og lot oss forstå at så langt ting sto i hans makt skulle ingen lide nød.
Det viste seg også at han hadde betydelig evne til å få ting gjennom, enten det nå var rasjonerings- eller okkupasjonsmyndigheter han hadde med å gjøre.
Ferd i mørke til evakuert område
Vi visste at nedbrenninga i Nord-Troms kunne skje hva dag som helst. Lite hadde vi fått med oss og han far bestemte seg for å prøve en redningsaksjon. En kutter med to mann fra Finnvågen stilte seg til disposisjon for om mulig å få redde unna
vinterforsyninger, fiske- og jordbruksredskaper som det ville bli god bruk for når krigen var over.
Det var som sagt usedvanlig bra vær denne høsten og til tross for ei mørklagt lei med stadige kontroller fra tyske vaktbåter, kom vi oss greit fram til Skjervøy som nå stort sett var folketomt. Bare selve tettstedet skulle ‘holdes’, vesentlig på grunn av skips- verkstedet hvor fagarbeidere var holdt igjen. Familier var sent og av folk ellers var bare soldater og russiske krigsfanger.
Det var strengt forbudt å gå i land eller ta seg inn i hus uten spesiell tillatelse.
Stemningen var dyster. I lys fra skjermede lykter såg vi gjenskinn fra stålhjelmer og bajonetter på kaiene, med alle de velkjente lyder fra tysk kommando og kjeftbruk. Det var fangene som fikk unngjelde.
Det siste vi såg av hus og heim
På havnevakta fikk vi tillatelse til en dags ‘anløp’ av heimplassen. Vi fikk lasta om bord det meste av det vi hadde tenkt å få med oss fra småbruket Seternes.
– Han far hadde ikke lett for å vise følelser, men da vi tok fra land med siste båtlast, tok han lua av, og jeg trur vel det var første gang jeg såg gråt i ansiktet hans.
‘Skal tru om vi noen gang kommer igjen til denne plassen’, sa han stilt.
Få dager etter var alle hus på øya Kågen brent. Som vanlig gikk tyskerne grundig til verks. Ikke et brønnhus sto igjen da folk kom tilbake sommeren 1945.
Skipnes
Skipnes var på den tida kanskje det største fiskeværet i Øksnes. En stor flåte av 40- fotinger rodde med garn i Egga og mengder med torsk ble brakt i land.
De fleste båtene var hjemmehørende rundt Skipnes og hadde ikke behov for burommene som nå var disponert for de evakuerte.
Etter den tids krav var fiskebruket med trandamperi, et moderne anlegg. Frakteskøyta ‘Øra’ som hørte til bruket, gikk i fast ferskfiskrute på Narvik.
Det var Harald Skjolde og sønnen Leif fra Skjoldehamn, som sto om bord.
Ellers var det butikken, eller krambua hans Josef, som var sentrum for det meste av dagens hendelser. Her satt man på lange benker og lytta eller tok del i drøftelser om krigens gang, om fisket om hva det nå skulle bli til med alt. Det meste var alvorlige tema, men optimismen og humoren var der hele tida.
Han Josef hadde en finger med i det aller meste. På dårlige telefonlinjer holdt han forbindelsen med omverden og de som satt i butikken fikk med hele korrespondansen. I nærområdet hørtes han godt, uten telefon.
Til tider hadde han sterke vredesutbrudd om noe ikke gikk som han ville, og han var en ren kunstner i bannskap. Men alle visste at han var til å lite på, at han ville folk vel og at han visste på råd!
De mannlige evakuerte arbeidet på fiskebruket når det trengtes. Kvinnfolka stelte med sitt, slik det den gang het.
Når de snakket sammen kom de ofte inn på savnet av dyra.
Han far og jeg rodde med lina på egen småbåt. Særlig husker jeg at vi fikk mye grålange ved Sunderøya. Det var et fiskeslag vi var lite vant med fra Nord-Troms.
Redningsskøyta ‘Storebrand’ hadde stasjon på Skipnes denne vinteren og vi hadde daglig kontakt med han Martin, broren Ansgar som var maskinist, bestmann Hans Ribe og kokken Gustav Olsen. De sto oss særlig nært som våre redningsmenn ut av de krigstruede områder.
Blant de daglige begivenheter for oss som bodde på kaia var lokalbåtanløpene av DS ‘Røst’, ‘Børøysund’ og jeg tror også ‘Mosken’, som alle tilhørte Vesterålske Dampskipsselskap. Rutebåtene fikk seile bare med lys dag, (fyrlykter var slokket) så det ble ofte lange anløp. Vi halvvoksene fikk lære adskillig om sjømannsskap og dampmaskiner.
Ellers var det mye fraktetrafikk med større og mindre fartøyer. Brødrene Lynghaug drev jakta ‘Gurine’, vesentlig i fisketransport.
Person- og varetransport lokalt ble ivaretatt av mindre motorbåter, hvor Sabben var helt dominerende som framdrift. På fiskebåtene som skulle ta seg inn og ut i fallgarden utafor Tinden, måtte man lite på motoren. Her var det nok Union- motoren som hadde den høyeste stjerne.
Skipnes var ellers et svært så fredelig sted i den forstand at vi så lite til de tyske okkupanter. Vi bare hørte om krigens gang på krambua, og det ante oss vel at man et sted på bruket fikk inn ferske nyheter fra sender utenfor okkupert land.
Utpå våren kom det innom et par skøyter fra Skjervøy som alle visste var på tur til befridde områder i Øst-Finnmark. Det var ‘Olav Kyrre’og ‘Pilen’.
Han Josef ordna med bunkers og en del proviant.
Det sosiale liv
På Skipnes var livet prega av samhold og omsorg. Fra første dag ble de evakuerte tatt med i fellesskapet. Det var adskillig sammenkomster med basarer og tilstelninger. Det meste foregikk på skolestua.
To tromsøværinger, Kristian Bruun Hansen og Hans Krogh Jensen, hadde sine familier evakuert til Skipnes. Førstnevnte var i Tromsø kjent revyskuespiller
( noen tiår seinere min sjef på Fylkesarbeidskontoret i Troms) og jeg husker vi var mektig imponert og begeistret når han på julefesten leste eventyr og fortalte historier.
Vi syntes at vi situasjonen tatt i betraktning, bodde bra selv om de store fellesrommene var nokså uvante. Det var tilstrekkelig kol til varme og parafin til petromaxsen.
Krigsbrødet var av dårlig sort (utblanda mel) og det var ingen overflod av melk. Men i tillegg til egne forsyninger av kjøtt, poteter og grønnsaker som vi hadde fått hentet hjemmefra, var det ubegrenset tilgang på fisk. Folk gikk til hverandre og utpå våren ble det så smått lagt planer for tilbakereising og gjenoppbygging.
Det var denne krigsvinteren et stort antall barn i alle aldre på Skipnes. Det var ordinær skolegang og ordnede forhold i det meste.
De av oss som hadde gjort unna våre sju skoleår, var en hel liten bande med stor frihet til utfoldelse til lands og til vanns.
Det kunne være adskillig nyttige ting, men ofte ble vår foretaksomhet ikke regnet som helt sunn beskjeftigelse. Ikke sjelden måtte vi gjøre regnskap for han Josef sjøl. Han kunne være streng, men han var svak for litt oppfinnsomme initiativ og vi var stolte når han tok oss i forsvar.
Frigjøring og hjemreise
Den 8.mai gikk de to redningsskøytene ‘Storebrand’ og ‘Ragnhild Schanke’
Fullastet med folk og med stor flagging til Øksnes kirke på Skogsøya, til gudstjeneste og feiring av freden.
Det var utrolige begivenheter. Det var glede og det var sorg når noen fikk melding om at en som var ventet hjem fra krigen ikke ville komme.
De evakuerte forberedte tilbakereisen. Man ble fort klar over at å vente på klarsignal fra myndighetene kunne bety minst ett års forlengelse av oppholdet og at det derfor var nødvendig å ta sakene i egne hender.
Far hadde fått løfte om leie av ei lita hytte som låg sjult på ei øy og som tyskerne hadde oversett. Vi lasta inn alt vi hadde i ‘Øra’.
Det ble en vemodig avskjed med Skipnesfolket.
Den 10 juli om kvelden ankom vi Skjervøy i fint sommarvær og tok land på øya Hakstein. Jeg husker det var hard jobb å få vedkomfyren opp stien til hytta på toppen av øya.
Men det ble ingen hytteferie! Det skulle ryddes opp i branntomtene på Seternes og det var på høy tid å gjøre høyonna for det var livsnødvendig å skaffe et minimum av husdyr til vinteren.
Senere har jeg mange ganger tenkt at om krigen hadde gjort det umulig å vende tilbake, hadde vi nok i dag vært å regne som innfødte Øksnesværinger.
