Måned: juni 2009

Publisert

Seternes – fra utmark til familieandelslag

Av Ole Kristian

Småbruket Seternes på Kågøy i Skjervøy kommune eksisterte ikke som begrep før en gang i 1932. Inntil da ble plassen, av en eller annen grunn, kalt for «Ivarholet». Kanskje hadde en ved det navnet satt livet til i den forrykende havsjøen som oppstår der ved nordlig uvær.

Seternes var da skrinn utmark som til dels var overgrodd med bjørk og einer. Til den tid var det ingen som hadde sett sitt mon i å slå seg til her, hvis en ser bort fra folk fra Steinalderen, som det er funnet spor etter på stedet.
Fortsett å lese «Seternes – fra utmark til familieandelslag»

Publisert

Hakstein

Av Ole Kristian

Det må ha vært først i juni 1945, hjemkomsten og første landkjenning. Detaljene husker jeg ikke klart, det har sannsynligvis sammenheng med at vi unger sov da båten ankret opp tidlig på morgenen.

Øra, den gråhvite fiskeskøyta fra Øksnes i Vesterålen hadde antakelig gått Kågsundet, ettersom jeg ikke kan huske at vi så det nedbrente Seternes. Vi stoppet i hvert fall ikke der.

Jeg tror det var første gangen jeg virkelig var på land på Hakstein. Rundt øya hadde vi vært mange ganger når vi fisket etter småsei, kanskje noen småturer i fjæra, men oppe med hytta var vi aldri.

Nå skulle vi bo på Hakstein fordi hytten der var en av få bygninger i Nord- Troms, utenom Skjervøy, som ikke ble brent da tyskerne trakk seg til bake i 1944-55.
Fortsett å lese «Hakstein»

Publisert

Rokken

Av Laila

Ingen måtte røre rokken, – den var som ei hellig ku. Vi gjorde jo tapre forsøk på å lære oss å spinne, men det gikk heller dårlig. Så slike eksperiment måtte vi vente med til de voksne var bortreist, og vi hadde huset og rokken for oss sjøl. Ruth var jo eldst og hadde derfor lengst ansiennitet. Det var visst vanskelig, for tråden gikk ofte av. Ho ropte om hjelp, og jeg sprang med nye pinner til å tre tråden gjennom snella. Det rare var at ingen av oss kom på at ho kunne bruke den samme pinnen om igjen. Vel, vi er blitt fornuftigere med årene. Men jeg må tilføye at jeg lærte å spinne og kan det fremdeles.

Publisert

Samekjerringa

Av Laila

På den tiden fartet samene mye på Taskeby om sommeren. Jeg husker en episode da ei samekjerring kom for å få mor til å fø geitene sine over vinteren. Mor mente at det ville bli en dårlig forretning, for de hadde jo ikke melk om høsten og vinteren, og sa derfor nei. Kjerringa ble rasende og trua med å ”ganne”, – det var jo et av samenes våpen, den gang, – som virket bedre på lang sikt enn kniven. Vi unger ble redde og sprang på dør, og gjemte oss i gangen bak skomakerkassen til far. Den var stor og trygg, og det luktet så godt av beka -tråden i den.